Her kommer det noen tanker om den tredje leveregel ,som er
"Musâvâdâ veramani sikkhâpadam samâdiyâmi"
som betyr "Jeg påtar meg treningen i å avstå fra å snakke usant"
Denne leveregelen er vel en av de vanskeligste levereglene å etterleve. Det er først når vi bestemmer oss for ikke å lyve at vi virkelig ser hvor mye vi lyver. De små overdrivelsene, små hvite løyner, bortforklaringer etc.
Denne regelen har to faktorer:
1) Intensjon ( å ville lyve)
2) Anstrengelse. ( formidle usann informasjon)
Anstrengelse er det man gjør for å lyve. Man trenger nødvendigvis ikke å snakke, Å riste på hodet eller å nikke holder.
For å bryte mot denne regelen må man bevist vite,
Jeg vet - Jeg skal fortelle en løgn.
Mens jeg lyver vet jeg - Nå lyver jeg
Etter jeg har løyet vet jeg . - Jeg har løyet.
Men det regnes ikke som brudd hvis det er en spøk, hvis man forsnakker seg, eller er presset av angst .
Denne regelen vil også omfatte det å være oss selv , uten skyldfølelse i stedet for å gjemme oss bak en maske av løgn.
De fleste av oss finner det vanskelig å akseptere oss som vi er, og bruker mye tid på å lage en kulisse på hvordan vi vil fremstå i dagliglivet.
Det å opprettholde denne masken skaper angst og vil også ta mye energi fra livet vårt og kan føre til elementer av tilbakeholdenhet og usikkerhet for å bli oppdaget. Tilslutt kan vi også begynne å lure oss selv.Dermed kan det bli umulig å se oss selv som vi er.
De fleste personer har vel mer eller mindre noen skyggesider. Disse vil ikke forsvinne når vi gjemmer de bak masken , men vil ligge i krokene og drive gerilja krig mot sjels livet vårt.Derfor må disse mindre smigrende sidene av oss selv fram i lyset og avdekkes med dets sanne natur. Siden vil de bli lettere å leve med.
Alt vel
Frank
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar