Shaolin . zen og kampkunst.
Shaolin-klostret
ligger i Henan-provinsen, vest for og ved foten av
Songshang-fjellene, ca 8 mil sørvest for provinsens hovedstad,
Zhengzhou. Klostret har hatt stor betydning både for kinesisk og
japansk kultur, først og fremst fordi chan-buddhismen oppsto der.
Meditasjon har alltid hatt en fremtredende plass i buddhistisk
praksis. Ordet meditasjon, som på sanskrit heter dhyana, oversettes
med det kinesiske ordet chan.
Selv
om chan aldri fikk skikkelig fotfeste i Kina, importerte japanerne
denne formen for buddhisme under navnet zen på 11-1200-tallet. Krigerkasten,
samuraiene, adapterte raskt den nye filosofien, og zen kom via sin
innflytelse over disse krigerne til å bety mye for japansk tenkesett
og mentalitet. Fra Japan er zen blitt spredt til resten av verden.
Men Shaolin-klostret, som man kunne forvente forvaltet en buddhistisk
ikke-voldsideologi, skal paradoksalt nok også ha vært arnestedet
for kinesisk kampkunst.
Etableringen
av klostret
I
464 kom den indiske munken Buddhabhadra - som fikk det kinesiske
navnet Batou - til Kina for å forkynne buddhismen. Vel tretti år
senere, i 496, bygget keiser Xiaowen Shaolin-klostret for ham sør
for Huang He (Den Gule Elv) i en temmelig utilgjengelig del av Henan.
Shaolin betyr "liten skog". I 508 ankom to andre indiske
munker for å oversette noen av buddhismens klassikere til kinesisk,
og dette arbeidet, som tok tre år, resulterte i et verk på tolv
bind. Snart bodde flere hundre munker i klostret som ble et sentrum
for studier og oversettelser av buddhistiske tekster.
Bodhidharma
Men
det var en annen munk som gjorde Shaolin berømt for ettertiden, og
det er en allment akseptert oppfatning innenfor deler av så vel
kinesisk helsetrenings- som kampsport-miljøer at både qi gong og
moderne kung fu kan spores tilbake til ham.
I
og med Bodhidharmas inntreden på den historiske arenaen, befinner vi
oss til en viss grad i mytenes verden.
De
historiske kildene
Det
er lite man vet noenlunde sikkert om Bodhidharma ettersom det bare
finnes to samtidige kilder til vår kunnskap om ham: Yang Xuànzhis
"Opptegnelser over buddhistiske klostre i Louyang" fra 547,
og Tanlins (506-574) korte biografi over "Dharma-mesteren"
som ble funnet av T.D. Suzuki i 1935.
I
følge Yang Xuànzhi, som var skriver og arbeidet med å oversette
Mahayana-buddhistiske tekster til kinesisk, var Bodhidharma, som i
Kina fikk navnet Da Mo, persisk og kom til Louyang et sted mellom 516
og 526.
Tanlin derimot, hevder at han var tredje sønn av en indisk
konge, at han hadde krysset fjerne fjell og hav for å komme til
Kina, og at han reiste rundt og underviste.
Det
finnes to andre kilder, men de er av senere dato, henholdsvis
Daoxuans (596-667) "Fortsatt biografi over eminente munker"
(645), og "Antologien over den patriarkalske hall", (952)
et skrift med flere tillegg.
Daoxuans
skrift bygger sannsynligvis på Tanlin, men legger til en god del for
egen regning, blant annet at Bodhidharmas far skulle vært brahmin.
Han daterer ankomsten i sør til å ha funnet sted under kongedømmet
Song, altså ikke senere enn 479. Det er antatt at Bodhidharma kan ha
blitt drept i en massehenrettelse på bredden av Luo-elven i 528.
"Antologien
over den patriarkalske hall" tar i sin tur utgangspunkt i
Daoxuans beretning, men føyer til en rekke nye elementer. I følge
"Antologien", var Bodhidharmas navn opprinnelig
Bodhidhatra, og han var elev av den ærverdige Prajnatara, 27.
patriark i direkte nedadstigende linje fra Siddharta Guatama
Sakyamuni (den historiske Buddha, 563-480 f.Kr.). Bodhidharma
refereres derfor til som den 28. patriark. Han kom til Kina i 527
under Liang-dynastiet, altså ikke under Song, og reisen fra India
til Kina hadde tatt tre år. Denne ideen om en slik nedadstigende
linje av patriarker, er av relativt sen dato, og skriver seg fra
600-tallet.
I
følge myten møtte han ved ankomsten til Kina keiser Wudi av Liang
som ville vite mer om munkens lære, og keiseren spurte ham: "Hva
er den edle sannhets høyeste mening?" Bodhidharma svarte at det
ikke finnes noen edel sannhet. Keiseren fortsatte med å spørre:
"Hvem er det som står foran meg?" Og Bodhidharma svarte:
"Jeg vet ikke." Så sa keiseren: "Hvor mye karmisk
fortjeneste har jeg skaffet meg ved å ordinere buddhistiske munker,
bygge klostre, sørge for at sutraer er blitt kopiert og lage
buddhabilder?" Bodhidharma svarte: "Ingen". Dette var
et svar keiseren ikke vær særlig fornøyd med, og sendte ham av vekk.
"Antologien" forteller videre at han ble 150 år gammel, og
ble begravet på Mount Xion'er.
Tre år etter begravelsen ble han
påtruffet av en embetsmann mens han bar en sandal i hånden.
Bodhidharma hadde da erklært at han nå vendte tilbake til India. Da
graven hans ble åpnet, inneholdt den ikke annet enn - en sandal.
Bodhidharma
og Shaolin
Da
Bodhidharma kom til Shaolin, nektet abbed Fang Chang ham adgang til
klostret, og han fant derfor en hule i nærheten, der han satte seg
med ansiktet mot fjellveggen og mediterte i 9 år. Og mens han satt
slik, urørlig og i dyp meditasjon i år etter år, festet
Bodhidharmas skygge seg til fjellet.
Det
var i løpet av denne tiden han ble oppsøkt av Shenguan Huike som
ble hans mest fremtredende disippel og zenbuddhismens 2. patriark.
Huike hadde oppsøkt Bodhidharma i hans hule og bedt om å få bli
hans elev, men Bodhidharma hadde avslått og latt ham bli stående
utenfor i snøen. Til slutt kuttet Huike av seg den ene armen og gav
den til Bodhidharma - som omsider aksepterte ham som elev. Senere
overførte Bodhidharma tegnene på patriarkverdigheten til Huike:
Buddhas tiggerskål, kappen og Lankavatara Sutra,
Mahayana-buddhismens viktigste tekst.
Bodhidharma,
Yi Jin Jing og kung fu
Da
abbed Fang Chang av en eller annen grunn til slutt lot ham slippe inn
i klostret, oppdaget Bodhidharma at munkene var i en så elendig
fysisk forfatning at de var ute av stand til å gjennomføre den
formen for meditasjon buddhister burde praktisere. Mens de mediterte
ble munkene ofte rastløse eller falt i søvn, og maktet altså ikke
å komme inn i den meditativ avspenthet som er nødvendig for å nå
frem til den opplyste tilstand som er buddhismens ytterste mål. For
å bedre munkenes helse konstruerte han derfor to sett øvelser som
han overleverte til sin etterfølger i form av to bøker, Yi Jin Jing
("Klassikeren om senenes forandring)" og Xi Sui Jin
("Klassikeren om margvasking"). Mens den første overlevde,
forsvant den andre.
En litt annen versjon av samme historie forteller
at noen år etter at Bodhidharma døde, skulle gravmonumentet hans
repareres, og man fant da et jernskrin i kisten. Skrinet var fylt med
voks for å beskytte innholdet - de to bøkene Yi Jin Jing og Xi Sui
Jin. Den siste gikk senere tapt, mens fra den første, som handlet om
hvordan man skulle ta vare på kroppen, utledet Shaolin-prestene
øvelser som kunne brukes til selvforsvar. Disse skal i neste omgang
ha utviklet seg til qi gong-øvelser som Ba Duan Jin ("Åtte
stykker brokade"), Shi Bao Luo Han Shou ("De atten
bevegelsene") og i neste omgang til Shaolin kung fu.
Opp
gjennom historien
Shaolin-klostret
skal ha blitt brent og gjenoppbygget flere ganger opp gjennom
historien, men kildene nevner bare to episoder: under Qing og under
borgerkrigen på 1900-tallet. Ellers ser klostret ut til å ha levd
et ganske så fredelig liv. Bortsett fra et minnesmerke som refererer
to konkrete tilfeller der Shaolin var involvert i kamphandlinger,
finnes ingen dokumentasjon på at klostret var noe annet enn et
vanlig buddhistisk kloster under dynastiene Tang, Song og Yuan. De to
nevnte episodene skjedde tidlig i klostrets historie, først i 610 da
Shaolin måtte slåss mot en gjeng banditter som angrep dem, andre
gang var i 621 da det hjalp Tang-dynastiets 2. keiser, Li Shimin, i å
overvinne krigsherren Wang Shichong som hadde oppkastet seg til
keiser. Dette ga Shaolin en spesiell status under hele
Tang-dynastiets historie. Så, i juli 1553, etter ca 900 år, var
klostret igjen i kamp. Da beseiret 120 krigermunker under kommando av
Shaolin-munken Tianyua en gruppe japanske pirater, såkalte wokou,
ved Wengjiangang. Flere av munkene var fra Shaolin, men også munker
fra andre klostre deltok. Frem til 1555 var Shaolin involvert i tre
andre slag mot piratene, det siste ved Taozha der de led nederlag og
fire Shaolin-munker falt.
Fra
midten av 1600-tallet ser det ut til at kampkunst er blitt en
integrert del av klosterlivet.
Vi
er fremme ved nåtiden.
Shaolin
i dag
Under
borgerkrigen, i 1928, satte krigsherre og kuomintang-general Shi
Yousan fyr på Shaolin. Hele klostret med alle sine manuskripter
brant ned til grunnen, og brannen skal ha vart i mer enn 40 dager.
Bare hovedporten, "De Tusen Buddaers Hall" og
"Snøpaviljongen" ble stående. I ettertid er hele
komplekset bygget opp igjen, og på tross av at bygningene er unge av
år, fremtrer klostret både som eldgammelt og kolossalt. En svær
motorvei passerer tett ved dette tilfluktstedet for mediterende
buddhistmunker, klostret som i sin tid ble bygget i en utilgjengelig
del av Hunan-provinsen. Helligdommen er nå omgitt av de sedvanlige
hotellene og suvenirbutikkene man finner utenfor og inne i de fleste
historiske steder og bygninger i Kina, de være seg religiøse eller
sekulære.
Etter
at de første kung fu-filmene kom, skjønte regimet at her var det
noe man kunne slå mynt på, og det engang så ærverdige Shaolin er
nå forvandlet til en formidabel turistmaskin. "Munkene"
ifører seg sine tradisjonelle gule kapper før de går på scenen
for å gi publikum oppvisning i "Shaolin-boksing", som sant
nok er imponerende akrobatikk, men ikke særlig annet. Etterpå
skifter de tilbake til vanlig treningsdrakt. Det skal visst finnes
noen ekte buddhistmunker innenfor murene, men de viser seg ikke frem
for publikum.
Det
er altså ikke stort igjen av Shaolins kontemplative
tilbaketrukkethet, og det som måtte være av zenbuddhismens sjel