shaolin. zen og kampkunst

Shaolin . zen og kampkunst.

Shaolin-klostret ligger i Henan-provinsen, vest for og ved foten av Songshang-fjellene, ca 8 mil sørvest for provinsens hovedstad, Zhengzhou. Klostret har hatt stor betydning både for kinesisk og japansk kultur, først og fremst fordi chan-buddhismen oppsto der. Meditasjon har alltid hatt en fremtredende plass i buddhistisk praksis. Ordet meditasjon, som på sanskrit heter dhyana, oversettes med det kinesiske ordet chan.

Selv om chan aldri fikk skikkelig fotfeste i Kina, importerte japanerne denne formen for buddhisme under navnet zen på 11-1200-tallet.  Krigerkasten, samuraiene, adapterte raskt den nye filosofien, og zen kom via sin innflytelse over disse krigerne til å bety mye for japansk tenkesett og mentalitet. Fra Japan er zen blitt spredt til resten av verden. Men Shaolin-klostret, som man kunne forvente forvaltet en buddhistisk ikke-voldsideologi, skal paradoksalt nok også ha vært arnestedet for kinesisk kampkunst.

Etableringen av klostret

I 464 kom den indiske munken Buddhabhadra - som fikk det kinesiske navnet Batou - til Kina for å forkynne buddhismen. Vel tretti år senere, i 496, bygget keiser Xiaowen Shaolin-klostret for ham sør for Huang He (Den Gule Elv) i en temmelig utilgjengelig del av Henan. Shaolin betyr "liten skog". I 508 ankom to andre indiske munker for å oversette noen av buddhismens klassikere til kinesisk, og dette arbeidet, som tok tre år, resulterte i et verk på tolv bind. Snart bodde flere hundre munker i klostret som ble et sentrum for studier og oversettelser av buddhistiske tekster.

Bodhidharma

Men det var en annen munk som gjorde Shaolin berømt for ettertiden, og det er en allment akseptert oppfatning innenfor deler av så vel kinesisk helsetrenings- som kampsport-miljøer at både qi gong og moderne kung fu kan spores tilbake til ham.

I og med Bodhidharmas inntreden på den historiske arenaen, befinner vi oss til en viss grad i mytenes verden.

De historiske kildene

Det er lite man vet noenlunde sikkert om Bodhidharma ettersom det bare finnes to samtidige kilder til vår kunnskap om ham: Yang Xuànzhis "Opptegnelser over buddhistiske klostre i Louyang" fra 547, og Tanlins (506-574) korte biografi over "Dharma-mesteren" som ble funnet av T.D. Suzuki i 1935.

I følge Yang Xuànzhi, som var skriver og arbeidet med å oversette Mahayana-buddhistiske tekster til kinesisk, var Bodhidharma, som i Kina fikk navnet Da Mo, persisk og kom til Louyang et sted mellom 516 og 526. 

Tanlin derimot, hevder at han var tredje sønn av en indisk konge, at han hadde krysset fjerne fjell og hav for å komme til Kina, og at han reiste rundt og underviste.

Det finnes to andre kilder, men de er av senere dato, henholdsvis Daoxuans (596-667) "Fortsatt biografi over eminente munker" (645), og "Antologien over den patriarkalske hall", (952) et skrift med flere tillegg.

Daoxuans skrift bygger sannsynligvis på Tanlin, men legger til en god del for egen regning, blant annet at Bodhidharmas far skulle vært brahmin. Han daterer ankomsten i sør til å ha funnet sted under kongedømmet Song, altså ikke senere enn 479. Det er antatt at Bodhidharma kan ha blitt drept i en massehenrettelse på bredden av Luo-elven i 528.

"Antologien over den patriarkalske hall" tar i sin tur utgangspunkt i Daoxuans beretning, men føyer til en rekke nye elementer. I følge "Antologien", var Bodhidharmas navn opprinnelig Bodhidhatra, og han var elev av den ærverdige Prajnatara, 27. patriark i direkte nedadstigende linje fra Siddharta Guatama Sakyamuni (den historiske Buddha, 563-480 f.Kr.). Bodhidharma refereres derfor til som den 28. patriark. Han kom til Kina i 527 under Liang-dynastiet, altså ikke under Song, og reisen fra India til Kina hadde tatt tre år. Denne ideen om en slik nedadstigende linje av patriarker, er av relativt sen dato, og skriver seg fra 600-tallet.

I følge myten møtte han ved ankomsten til Kina keiser Wudi av Liang som ville vite mer om munkens lære, og keiseren spurte ham: "Hva er den edle sannhets høyeste mening?" Bodhidharma svarte at det ikke finnes noen edel sannhet. Keiseren fortsatte med å spørre: "Hvem er det som står foran meg?" Og Bodhidharma svarte: "Jeg vet ikke." Så sa keiseren: "Hvor mye karmisk fortjeneste har jeg skaffet meg ved å ordinere buddhistiske munker, bygge klostre, sørge for at sutraer er blitt kopiert og lage buddhabilder?" Bodhidharma svarte: "Ingen". Dette var et svar keiseren ikke vær særlig fornøyd med, og sendte ham av vekk. "Antologien" forteller videre at han ble 150 år gammel, og ble begravet på Mount Xion'er. 

Tre år etter begravelsen ble han påtruffet av en embetsmann mens han bar en sandal i hånden. Bodhidharma hadde da erklært at han nå vendte tilbake til India. Da graven hans ble åpnet, inneholdt den ikke annet enn - en sandal.

Bodhidharma og Shaolin

Da Bodhidharma kom til Shaolin, nektet abbed Fang Chang ham adgang til klostret, og han fant derfor en hule i nærheten, der han satte seg med ansiktet mot fjellveggen og mediterte i 9 år. Og mens han satt slik, urørlig og i dyp meditasjon i år etter år, festet Bodhidharmas skygge seg til fjellet.

Det var i løpet av denne tiden han ble oppsøkt av Shenguan Huike som ble hans mest fremtredende disippel og zenbuddhismens 2. patriark. Huike hadde oppsøkt Bodhidharma i hans hule og bedt om å få bli hans elev, men Bodhidharma hadde avslått og latt ham bli stående utenfor i snøen. Til slutt kuttet Huike av seg den ene armen og gav den til Bodhidharma - som omsider aksepterte ham som elev. Senere overførte Bodhidharma tegnene på patriarkverdigheten til Huike: Buddhas tiggerskål, kappen og Lankavatara Sutra, Mahayana-buddhismens viktigste tekst.

Bodhidharma, Yi Jin Jing og kung fu

Da abbed Fang Chang av en eller annen grunn til slutt lot ham slippe inn i klostret, oppdaget Bodhidharma at munkene var i en så elendig fysisk forfatning at de var ute av stand til å gjennomføre den formen for meditasjon buddhister burde praktisere. Mens de mediterte ble munkene ofte rastløse eller falt i søvn, og maktet altså ikke å komme inn i den meditativ avspenthet som er nødvendig for å nå frem til den opplyste tilstand som er buddhismens ytterste mål. For å bedre munkenes helse konstruerte han derfor to sett øvelser som han overleverte til sin etterfølger i form av to bøker, Yi Jin Jing ("Klassikeren om senenes forandring)" og Xi Sui Jin ("Klassikeren om margvasking"). Mens den første overlevde, forsvant den andre. 

En litt annen versjon av samme historie forteller at noen år etter at Bodhidharma døde, skulle gravmonumentet hans repareres, og man fant da et jernskrin i kisten. Skrinet var fylt med voks for å beskytte innholdet - de to bøkene Yi Jin Jing og Xi Sui Jin. Den siste gikk senere tapt, mens fra den første, som handlet om hvordan man skulle ta vare på kroppen, utledet Shaolin-prestene øvelser som kunne brukes til selvforsvar. Disse skal i neste omgang ha utviklet seg til qi gong-øvelser som Ba Duan Jin ("Åtte stykker brokade"), Shi Bao Luo Han Shou ("De atten bevegelsene") og i neste omgang til Shaolin kung fu.

Opp gjennom historien

Shaolin-klostret skal ha blitt brent og gjenoppbygget flere ganger opp gjennom historien, men kildene nevner bare to episoder: under Qing og under borgerkrigen på 1900-tallet. Ellers ser klostret ut til å ha levd et ganske så fredelig liv. Bortsett fra et minnesmerke som refererer to konkrete tilfeller der Shaolin var involvert i kamphandlinger, finnes ingen dokumentasjon på at klostret var noe annet enn et vanlig buddhistisk kloster under dynastiene Tang, Song og Yuan. De to nevnte episodene skjedde tidlig i klostrets historie, først i 610 da Shaolin måtte slåss mot en gjeng banditter som angrep dem, andre gang var i 621 da det hjalp Tang-dynastiets 2. keiser, Li Shimin, i å overvinne krigsherren Wang Shichong som hadde oppkastet seg til keiser. Dette ga Shaolin en spesiell status under hele Tang-dynastiets historie. Så, i juli 1553, etter ca 900 år, var klostret igjen i kamp. Da beseiret 120 krigermunker under kommando av Shaolin-munken Tianyua en gruppe japanske pirater, såkalte wokou, ved Wengjiangang. Flere av munkene var fra Shaolin, men også munker fra andre klostre deltok. Frem til 1555 var Shaolin involvert i tre andre slag mot piratene, det siste ved Taozha der de led nederlag og fire Shaolin-munker falt.

Fra midten av 1600-tallet ser det ut til at kampkunst er blitt en integrert del av klosterlivet. 

Vi er fremme ved nåtiden.

Shaolin i dag

Under borgerkrigen, i 1928, satte krigsherre og kuomintang-general Shi Yousan fyr på Shaolin. Hele klostret med alle sine manuskripter brant ned til grunnen, og brannen skal ha vart i mer enn 40 dager. Bare hovedporten, "De Tusen Buddaers Hall" og "Snøpaviljongen" ble stående. I ettertid er hele komplekset bygget opp igjen, og på tross av at bygningene er unge av år, fremtrer klostret både som eldgammelt og kolossalt. En svær motorvei passerer tett ved dette tilfluktstedet for mediterende buddhistmunker, klostret som i sin tid ble bygget i en utilgjengelig del av Hunan-provinsen. Helligdommen er nå omgitt av de sedvanlige hotellene og suvenirbutikkene man finner utenfor og inne i de fleste historiske steder og bygninger i Kina, de være seg religiøse eller sekulære.

Etter at de første kung fu-filmene kom, skjønte regimet at her var det noe man kunne slå mynt på, og det engang så ærverdige Shaolin er nå forvandlet til en formidabel turistmaskin. "Munkene" ifører seg sine tradisjonelle gule kapper før de går på scenen for å gi publikum oppvisning i "Shaolin-boksing", som sant nok er imponerende akrobatikk, men ikke særlig annet. Etterpå skifter de tilbake til vanlig treningsdrakt. Det skal visst finnes noen ekte buddhistmunker innenfor murene, men de viser seg ikke frem for publikum.

Klostret består av mange bygninger og dekker et svært område. 

Det er altså ikke stort igjen av Shaolins kontemplative tilbaketrukkethet, og det som måtte være av zenbuddhismens sjel 

Alt vel
Taishi